Walter Kaufmann fullførte dette, det tredje og siste bindet av sin banebrytende trilogi, rett før sin død i 1980. Denne trilogien representerer høydaren av et livsverk preget av studier, skriving og undervisning. I dette avsluttende bindet hedrer Kaufmann Sigmund Freud, mannen han mente hadde gjort mer enn noen annen for å avdekke og belyse den menneskelige psyken. Kaufmanns egen analytiske briljans står som en passende refleksjon av Freuds, og hans skarpe kommentarer gir en verdig kontekst til Freuds egne tanker. Kaufmann skildrer den intellektuelle tradisjonen som kulminerte i Freuds sammensmelting av analytisk vitenskapelig tenkning med humanistisk innsikt, som til sammen skaper 'en poetisk vitenskap om sinnet'. Han argumenterer for at på tross av Freuds store prestasjoner og berømmelse, har hans arbeid og person ofte blitt misforstått og urettferdig kritisert, ofte som følge av dårlige oversettelser og fiendtlige kritikere. Kaufmann avliver noen av mytene som har omringet Freud og skadet hans omdømme, og han gjør en innsats for å vise hvordan...
