Dette er den andre delen i en trilogi hvor Stefan Zweig skaper et sammensatt bilde av den europeiske tanken gjennom intellektuelle portretter av noen av de mest representative og innflytelsesrike skikkelsene i historien. I 'Hölderlin, Kleist og Nietzsche' fokuserer Zweig på tre giganter innen tysk litteratur, for å fremstille kunstneren og tenkeren som en skikkelse drevet av en kraftig indre visjon som står i kontrast til materialismen og den vitenskapelige positivismen fra det nittende århundret. I denne boka utforskes livene til en lyrisk poet, en dramatiker og en novelleforfatter, samt en filosof. Alle tre led av ustabilitet i livene sine, som endte i galskap og/eller selvmord, og det var ikke før inn i det tjuende århundret at de virkelig fikk gjennomslag for sine tanker. Mens den nittende århundrets roman har en bred sosial kapasitet i forhold til emne og publikum, er de tre skikkelsene som behandles her profeter eller forløpere for modernistiske ideer om fremmedgjøring og eksil. Hölderlin og Kleist opponerte bevisst mot den verdslige harmonien gjennom sin kunst.
