Siden 1990-tallet har kulturarvstudier blitt et eget akademisk felt, der praksiser og retorikk fra tradisjonell bedriftsledelse og strategisk planlegging har fått fotfeste. Boken "Managing Cultural Heritage" tilbyr en grundig utforskning av ledelsespraksiser i stedet for policyer, basert på en rekke casestudier fra ulike deler av verden. Forfatterne tar ledelse innen kulturarv på alvor, samtidig som de tar hensyn til hvordan andre fagområder spiller en rolle i kulturarvorganisasjoner. Spesielt fokuseres det på bærekraft i forhold til økonomiske ressurser, menneskelige ressurser, kunnskapsforvaltning, samt forholdet til publikum og forskersamfunn. Boken innledes med en metodologisk introduksjon som drøfter hva det vil si å forske på ledelse, og hvorfor internasjonal sammenlignende forskning er av stor betydning. Hoveddelen av teksten tar for seg spørsmål knyttet til kulturarv og ledelse gjennom fem distinkte analytiske perspektiver: ledelse og prosessen.
