I boken "Political Romanticism" dykker Carl Schmitt ned i de fundamentale aspektene ved politisk romantikk gjennom en grundig analyse av dens forbindelser til både revolusjonære og reaksjonære tendenser i moderne europeisk historie. Schmitt, en pioner innen juridisk og politisk teori, utforsker hvordan både tilhengerne av den franske revolusjonen og deres mest bitre motstandere ble tilknyttet denne romantiske bevegelsen. I løpet av den tyske nasjonalbevegelsen tidlig på 1800-tallet identifiserte både revolusjonære og reaksjonære seg som romantikere. For Schmitt er bruken av begrepet 'politisk romantikk' for å beskrive motstridende politiske posisjoner forbundet med den uforutsigbare og ubestemte karakteren til denne romantiske tilnærmingen. Den romantiske personen handler på en måte som lar fantasien bli påvirket; handlingen hans er en reaksjon på følelser, snarere enn en beregnet prestasjon. Resultatet av en slik handling kan ikke vurderes ut fra tradisjonelle kriterier; i stedet invaderer det våre humør og stemninger. Schmitts arbeid gir en dypere forståelse av hvordan politiske posisjoner kan være mer flytende og følelsesbaserte enn man tradisjonelt har antatt.
