Begrepet disinteressethet oppfattes ofte som gammeldags eller ideologisk. Likevel hevder Hilgers at det er umulig å avvise denne ideen dersom man ønsker å forstå kunstens essens. Han argumenterer for at et kunstverk vanligvis ber personen som betrakter det om å innta en disinteressert holdning til det som vises. Effekten av en slik holdning er at man midlertidig mister en del av sin egen identitet, samtidig som man får en dypere forståelse av ‘den annen’. Kunstverkets rike innhold, flertydighet og dialektiske karakter skaper en engasjement som ikke kan føre til en enkel konstruksjon av verdensbilder, men heller initierer en prosess med selvkritisk refleksjon – en forutsetning for ekte selvbestemmelse. I sin kjerne består den estetiske opplevelsen av kunst i en dynamisk prosess der man mister noe av sin egen selvbevissthet, mens man samtidig oppnår en ny forståelse av seg selv gjennom møtet med det andre. I denne boken utdyper Hilgers hvordan denne prosessen kan forstås ved å nytenke Kants og Schopenhauers ideer.
