Denne boken analyserer hvordan immigrasjonsregimer i tre hovedmottakerland for flyktninger i den globale nord – Canada, Australia og Storbritannia – har håndtert anklager om vold drevet av heksekunst, fremsatt av asylsøkere fra engelsktalende land i Afrika. Verket undersøker skjæringspunktet mellom antropologiske, historiske, juridiske, utviklingsmessige og menneskerettighetslitteratur for å tilby nye perspektiver på ekstrajudisiell vold og global migrasjon. Ved å fokusere på asylsaker relatert til heksekunst argumenterer boken for at den nylige, dramatiske økningen i krav om beskyttelse som flyktning under kategorien 'spesifik sosial gruppe' i den 1951 UN Refugee Convention, gjenspeiler immigrasjonsmyndighetenes økende vilje til å vurdere hvordan lovlig anerkjent forfølgelse kan stamme fra kulturelle praksiser og tro. Gjennom en kritisk refleksjon over slike saker, fremmer den en dypere forståelse av hvordan tro og praksiser knyttet til heksekunst har blitt integrert i flyktningers søknadsprosesser.
