Religionens betydning har lenge blitt undervurdert i vestlige samfunn, spesielt når det gjelder dens sentrale rolle i Midtøsten. For mange samfunn og nasjoner er religiøs tilhørighet essensiell, og kan fungere både som en samlende kraft og en kilde til splittelse. Dette gjelder også for alevism, en etnisk og religiøs gruppe som utgjør omtrent 20% av den tyrkiske befolkningen – den nest største religiøse gruppen i landet. I lys av den nåværende krisen i Midtøsten, der det er en økning i de religiøse spenningene mellom sunni- og sjia-sektene, samt alawittene, reiser dette spørsmål om hvem alevene egentlig er og hvilken posisjon de har i denne konflikten. Alevis har en tvetydig relasjon til islam og har historisk sett ofte blitt betraktet som en 'mistrodd gruppe' i Tyrkia. I løpet av de siste årene har alever, til tross for å være adskilt fra alawittene, vist en viss sympati for Assads regimes sekulære holdninger. Boken utforsker ulike aspekter av Alevi-identitet med fokus på relasjonen mellom religion, politikk, kultur og utdanning.
