Boken "Anti-Museum" utforsker utviklingen av konseptet anti-museum, både i teori og praksis. Gjennom en rekke casestudier, inkludert New Museum og PS1 i New York, Mona i Australia, Art42 i Paris og Donald Judds Marfa, vurderer boken hvordan disse institusjonene kan engasjere publikummet på nye måter. Anti-museene har som mål å gi en relasjonell og teateraktig vitalitet til objektene de stiller ut, ved å knytte dem til konteksten de er skapt i, deres sosiale liv utenfor museet og besøkendes liv gjennom transformasjonsmulighetene de tilbyr. Slike steder skal fremme dialog, utveksling og transformasjon i stedet for ensidig undervisning. Boken dokumenterer hvordan kunstnere, samlere og kuratorer har bidratt til opprettelsen av disse institusjonene, og vurderer i hvilken grad anti-museer knytter seg til tradisjonelle museer gjennom verdier og ressursutveksling. Kritisk stiller den spørsmål ved om disse institusjonene, etter 40 år med 'ny museologi', fortsatt er i stand til å tilby relevante opplevelser.
