Denne boken utforsker hvordan det kulturelle landskapet fungerte som en manifestasjon av staten og det nasjonale fellesskapet under Nazi-regimet, og hvordan denne tiden produserte det som kan beskrives som et totalitært kulturelt landskap. For Nazi-regimet var det kulturelle landskapet mer enn bare en ressurs fra fortiden; det representerte nasjonen selv. Prosjektet for rasepurgasjon og kulturell fornyelse krevde en fysisk omforming og ny tenkning av det eksisterende miljøet for å skape det såkalte 'nye nazi-kulturelle landskapet.' En av de mest betydningsfulle komponentene i dette, var et sett med monumentale steder som ble ansett for å innkapsle troen på blod og jord gjennom en harmonisk syntese av arkitektur og landskap. Denne spesielle gruppen av 'landskapsbundne' arkitektoniske kompleksene var sammenkoblet gjennom det nye autobahn-veinettet, som selv ble betraktet som et monumentalt arbeid innbakt i naturen. Bak denne bevisst estetiserte oppfatningen av nasjonen som et kulturelt landskap, lå det en dypere intensjon om å styre hvordan både rom og minner ble formidlet.
