Denne boken utforsker arkitekturens rolle som et diplomatisk verktøy i konteksten av andre verdenskrig, med fokus på seks sentrale europeiske internasjonale og nasjonale utstillinger fra perioden 1937 til 1959. Verket gir en fascinerende innsikt i hvordan arkitekturen fungerte som bærer av krigsrelaterte budskap, hvorav noen var kamuflert, mens andre var mer åpenbare. De berømte oppgjørene mellom Stalinistisk Russland og Nazi-Tyskland under verdensutstillingen i Paris 1937, samt sammenstillingen av paviljongene fra USSR og USA i Brussel 1958, er klare eksempler på markante maktdemonstrasjoner. Boken går også i dybden på mindre kjente, men mer subtile, budskap som avdekkes gjennom analysen av flere ytterligere paviljonger både i Paris og Brussel, i tillegg til en serie utstillinger i Moskva, den universelle utstillingen i Roma som var planlagt åpnet i 1942, og Londons South Bank Exposition fra 1951 – alle relatert til forventningene om den globale konflikten eller dens grusomme følger.
