I løpet av de siste to tiårene har fenomenet fenotypisk plastisitet blitt et heftig debattert tema blant biologer og vitenskapsfilosofer. I den utvidede evolusjonære syntesen, en ny teori som tar sikte på å inkludere prosesser som ikke er dekket av den tradisjonelle teorien (den moderne syntesen), står spørsmålet om den bemerkelsesverdige plastisiteten til levende organismer sentralt. Boken "Beyond Lamarckism: Plasticity in Darwinian Evolution, 1890–1970" av Gerd Müller avdekker at den evolusjonære betydningen av plastisitet faktisk ble diskutert lenge før den nåværende debatten om grensene til den moderne syntesen. Hvordan organismer kan utvise plastisitet som en kausal faktor i darwinistisk evolusjon ble reist ved to distinkte anledninger: først rundt 1900, med fremveksten av teorien om "organisk seleksjon", og deretter under dannelsen av den moderne syntesen på midten av 1900-tallet. Fra disse refleksjonene har det oppstått et stort antall begreper.
