Hvordan og hvorfor fikk jomfrudom en så sentral rolle i den kristne kirke i den formative og definerende perioden av senantikken? Sissel Undheim undersøker forhandlingene om hva som utgjorde jomfrudom og vurderer dens sosio-religiøse verdi i Roma på 400-tallet ved å se på dem som befant seg i utkanten av jomfrudom og ikke-jomfrudom. Biskopene i kirken arbeidet hardt for å definere en eksklusiv kristen jomfrudom, i kontrast til de 'falske jomfruer' fra deres hedenske motstandere. Dette viser en spenning som, som det hevdes, spilte en større rolle i konstruksjonen av en spesifikt kristen hellig jomfrudom, enn tidligere undersøkelser har anerkjent. De kristne teologenes vedvarende vurderinger av hellige jomfruer i senfjerde århundre banet vei for et bredt spekter av jomfruer som ofte utfordret stereotypiene om den ugifte kvinnelige jomfruen. Kildene er rike på tilsynelatende paradoksale jomfruer, som enke-jomfruer, gifte jomfruer, jomfru-mødre, små jomfruer, gamle jomfruer og heretiske jomfruer.
