I dette viktige verket presenterer Erica Burman en syntese av sitt arbeid utviklet gjennom det siste tiåret. Bygget på hennes banebrytende kritikker av utviklingspsykologi, utvider hun sin tilnærming til det som hun kaller 'Barn som metode'. Burman integrerer konsepter fra postkolonial forskning, feministisk interseksjonalitet og migrasjonsstudier for å utvikle en ny forståelse av hvordan barn er delaktige i sin egen barndom, samt hvordan de påvirkes av de som lever og arbeider med dem. Denne teksten fremhever 'Barn som metode' som en unik tilnærming for å utforske sammenhenger mellom moderne 'nye materialistiske' eller posthumanistiske perspektiver og antatt 'eldre' materialistiske analyser, inkludert marxistisk teori, feministisk teori, antikoloniale tilnærminger og psykoanalytiske perspektiver. Burman undersøker også de historiske arvemessige sidene ved de euro-sentriske røttene til det som nå er globaliserte modeller for modernitet.
