Denne boken tar for seg tidlig moderne Italia og noen av de mest betydningsfulle flerspråklige områdene: Venezia, Firenze og Roma. Den gir en ny innsikt i samspillet og den dynamiske utvekslingen av språk på den italienske halvøya, fra tidlig på 1500-tallet til tidlig på 1600-tallet. Spesielt undersøkes de fleksible språklige praksisene blant både den sosiale og intellektuelle eliten, samt vanlige menn og kvinner. Utgangspunktet for dette prosjektet er erkjennelsen av at de fleste tidlig moderne talere og forfattere viser en sterk selvbevissthet som flerspråklige kommunikatorer. Fra den grovmunnede gondoleren til den lærde humanisten, var språkvalg og bruk omhyggelig utført og ofte rettferdiggjort for å overvinne (eller bekrefte) språklige og sosiale forskjeller. De urbane sosiale rommene, det prinselige hoffet, og elitenes utdanningssenter, slik som universiteter og akademier, delte alle lignende bekymringer om verdien, effektiviteten og innflytelsen av språk.
