Begrepet bevaring, når det brukes i konteksten av vern av bygget kulturarv, innebærer et intrikat og kompleks konsept som har utviklet seg over tid. Denne utviklingen er sterkt påvirket av hvordan historien har blitt oppfattet gjennom tidene. I denne boken understrekes det hvorfor en forståelse av den kulturelle evolusjonen av bevaringsmetoden må betraktes som en forutsetning for arkitekter og ingeniører. Dette er essensielt for å kunne samarbeide harmonisk med historisk og kunstnerisk kultur i arbeidet med å bevare den globale bygde arv. Spesielt fremhever boken hvordan bevaringsprosessen i løpet av siste halvdel av forrige århundre også inkluderte ingeniørfag – vitenskapen om praktiske anvendelser av kunnskap – hvilket førte til en langvarig ukritisk bruk av teknikker og materialer. Dette resulterte i inngrep på historisk arv som ofte var sterkt invasive. Boken gir også spesiell oppmerksomhet til problemene knyttet til seismisk risiko, som er særlig relevant for land som Italia, Hellas og Portugal.
