Boken "Counterheritage" tar for seg den Eurocentriske tilnærmingen til kulturarv i Asia, en påstand som har grunnlag i virkeligheten. Forfatteren, en arkeolog med lang erfaring både innen arkeologi og kulturarv, argumenterer for at det å hevde at lokale innbyggere i Asia trenger undervisning av heritage-praktikere og myndigheter for å bevare sin kulturarv, overser det viktige ansvaret for å sette seg inn i de lokale troene og praksisene som danner grunnlaget for mange menneskers forhold til fortiden. Boken fungerer som en direkte kritikk av nåværende kulturarvpraksis i Asia, samtidig som den oppfordrer til selvutdanning. Forfatteren fremhever at folkereligiøsitet i Asia, inkludert populær buddhisme, islam, folkelig katolisisme og kultene til kinesiske guder, representerer en stor del av befolkningen, og utelukkelsen av disse fra kulturarvprosesser reiser viktige spørsmål om sosial rettferdighet. Dette, sett i lys av de praktiske konsekvensene, gjør boken relevant for både akademikere og praktikere innen kulturarvfeltet.
