Denne samlingen av nye essays undersøker forbindelsene mellom dans, modernisme og modernitet ved å se på hvordan ledende dansere har reagert på modernitet. Burt og Huxley analyserer danseeksempler fra en periode som begynner rett før Første Verdenskrig og strekker seg til midten av 1950-tallet, og dekker et bredt geografisk område som omfatter ikke bare fastlands-Europa og USA, men også Afrika, Karibia, den asiatiske stillehavsregionen og Storbritannia. Forfatterne vurderer et variert spekter av kunstnere, inkludert Akarova, Gertrude Colby, Isadora Duncan, Katherine Dunham, Margaret H’Doubler, Hanya Holm, Michio Ito, Kurt Jooss, Wassily Kandinsky, Margaret Morris, Berto Pasuka, Uday Shankar, Antony Tudor og Mary Wigman. De utforsker dansernes responser på modernitet på ulike måter, inkludert innenfor rammene av naturlig dans og transnasjonalitet. Denne samlingen reiser spørsmål om hvordan dans, i de nevnte tidene og stedene, utviklet seg og responderte på erfaringene med å leve i moderne tider.
