Selvundersøkelse og selvkritikk er essensielle verktøy for psykoterapeutiske pasienter og fungerer som en viktig vei til vekst. Likevel har psykoanalytikere i feltet ikke utnyttet sin egen metodikk i tilstrekkelig grad, og de har sjeldent utsatt sine favoriserte tilnærminger for systematisk og kritisk selvundersøkelse. På tvers av teoretiske skillelinjer har psykoanalytiske skribenter og klinikere ofte reagert på kritikk med defensivitet fremfor refleksjon. Boken "De-Idealizing Relational Theory" tar sikte på å rette opp i dette for det relasjonelle feltet. Dette verket er en milepæl i psykoanalysens historie; det tar interne uenigheter og forskjeller på alvor i stedet for å reagere defensivt. I stedet for å påstå at andres tolkninger av relasjonsteori er feil, forvrengte eller misrepresenterte, undersøker denne boken hvordan teorien åpner seg for slike karakteriseringer. Hvordan har psykoanalytikere bidratt til å formidle dette bildet til sine kritikere? Kan slike uenigheter kaste lys over blinde flekker og fremheve nye områder for videre utforskning?
