I årenes løp har teologien om døvhet vært basert på premisset om at døve mennesker kun er personer som ikke kan høre. I boken "Deaf Liberation Theology" bryter Hannah Lewis med denne tradisjonen og introduserer en ny tilnærming til døve mennesker, teologi og kirken. Boken gir døve som identifiserer seg som en minoritetsgruppe muligheten til å utvikle sin egen teologi, forankret i deres egen historie og kultur. Lewis dekonstruerer teologien og praksisen i kirken, og påpeker hvordan kirken ubevisst undertrykker døve ved sin begrensede oppfatning av dem som mennesker uten hørsel. Hun gjenvinner døves perspektiver på kirkens historie, utforsker hvordan en overveiende visuell døvkultur kan forholde seg til den skrevne teksten i Bibelen, og stiller spørsmålet: "Kan Jesus tegnspråke?" Denne boken samler alle disse elementene for å vurdere hvordan tilbedelse kan være virkelig frigjørende, en arena der døve kan feire hvem de er foran Gud.
