Boken 'Deep Fakes: Algorithms and Society' fokuserer på bruken av kunstig intelligens for å skape fiktive, fotorealistiske audiovisuelle klipp som er umulige å skille fra tradisjonell videomedier. I over et århundre har det indexiske forholdet mellom det fotografiske bildet og medier som film og video vært fundamentet for sannhetskrav. Historisk har ikonisiteten til disse bildene hatt en årsaksrekke tilbake til faktiske lysstråler fra en bestemt tid og sted, som ble fanget av kjemiske reaksjoner eller digitale sensorer til det resulterende bildet. I dag kan fotorealistiske audiovisuelle medier genereres av dyplæringsnettverk som bryter enhver forbindelse til faktiske hendelser. Bør samfunnet etablere nye systemer for å håndtere denne nye utfordringen mot vår virkelighetsoppfatning og de tradisjonelle beviskapasitetene til 'det mekaniske bildet'? Hvordan genererer disse bildene informasjonsforstyrrelser samtidig som de gir grunnlag for legitime verktøy som kan brukes i ulike sammenhenger?
