I den første store vurderingen av diplomatisk dialog siden Nicolsons 'Diplomacy' i 1939, utforsker Adam Watson de skiftende teknikkene innen diplomati fra antikken, via 'diplomatisk samfunn' i Europa, til det moderne globale systemet. Gjennom sin analyse av konvensjoner og institusjoner som former det internasjonale systemet, søker forfatteren ikke bare å bevare de diplomatisk ordningene som fungerte godt tidligere, men jobber heller for å identifisere kontinuiteter samt nyeste betingelser som vil gjøre det mulig for dialogen å fungere fremover. Watson retter spesiell oppmerksomhet mot utvidelsen av dialogen inn i nye områder og hvordan de nyoppståtte uavhengige statene i den tredje verden påvirker dette. Dette fører til en sterk påstand om at verdens økende gjensidige avhengighet har økt, snarere enn redusert, omfanget av diplomati i atomalderen.
