I boken "Discretion in the Welfare State" utforskes hvordan fagfolk innen velferdsstaten har myndighet til å fatte beslutninger om hvem som skal motta støtte, på hvilken måte, når og i hvilken mengde. Forfatterne gir en grundig innsikt i fenomenet skjønn, og belyser hvorfor delegering av skjønnsfull makt til frontlinjepersonell innen velferdsstaten både er uunngåelig og problematisk. Bruken av omfattende skjønn kan true rettsstatsprinsippene og svekke demokratisk kontroll over iverksettelsen av lover og politikk. Boken introduserer en ny forståelse av skjønn som tilfører en epistemisk dimensjon, der skjønn ses som en form for resonnering, i tillegg til den tradisjonelle strukturelle forståelsen der skjønn sees som et åsted for vurdering og beslutning. Forfatterne skiller mellom strukturelle og epistemiske ansvarlighetstiltak, der målet for de strukturelle tiltakene er å begrense skjønnrommene og atferden innenfor disse. Denne grundige analysen gir leseren en dypere forståelse av de utfordringene og mulighetene som følger med skjønnsmakt i velferdsstaten.
