Både utøvere og kritikere anser ofte dokument teater som en kilde til stor autentisitet, og presenterer det som et nyttig alternativ til både kommersielle nyhetskilder og offisielle historiske fremstillinger. Det utfordrer også den antatte 'selvtilfredsheten' og 'elitiseringen' av avantgarde teater. "Documentary Vanguards in Modern Theatre" tar imidlertid en annen tilnærming ved å argumentere for at dokumentarister må betraktes som vordende frontfigurere. Disse individer, enten de er bevisste på det eller ikke, presser, omdefinerer eller overskrider grensene for historisk og politisk synlighet, ofte i opposisjon til profesjonelle diskurser som hevder å ha monopol på autoritative representasjoner av virkeligheten. Dette er den første boken som plasserer utviklingen av dokumentarteater innenfor den bredere fortellingen om teatereksperimentering, collagekunst, kollektiv ritual og andre avantgarde dramaturgiske og performative praksiser fra slutten av 1800-tallet og 1900-tallet.
