Boken «Easy Listening and Film Scoring 1948-78» utforsker forbindelsene mellom lettlyttende musikk og filmmusikk, et tema som ofte blir oversett i både akademisk og populær litteratur. Den bringer frem hvordan komponister, arrangører, dirigenter, studio-musikere og ledere har bidratt til begge sjangere, samtidig som den utfordrer den akademiske tilnærmingen som ofte hedrer filmmusikk, men overser eller kritiserer lettlyttende musikk. I takt med fremveksten av LP-platen og hjemmeunderholdning, vokste lettlyttende musikk til å bli den største kommersielle musikkmarkedet i midten av århundret, og genererte faktisk mer inntekt for platebransjen enn 7-tommerssingler. Denne sjangeren inkluderer undergenrer som klassisk, barokk, jazz, latin, polynesisk, 'exotica', rock, Broadway og R&B, som ble tilegnet og tolket på lignende måter som i filmens verden. Lettlyttende musikk åpnet dører for orkesterkomponister med konservatorieutdanning, og kjente filmkomponister som Henry Mancini og Michel Legrand produserte en stor mengde lettlyttende album. Selv om kritikere ofte påpeker strukturelle rasismen innen lettlyttende musikk, er det viktig å anerkjenne dens utvikling og betydning.
