Joan Robinson (1903-1983) regnes som en av de største økonomene i det tjuende århundre, kjent for sin fryktløshet som kritiker av frimarkedsøkonomi. Som en sentral skikkelse innen den kontroversielle 'Cambridge-skolen' i økonomi etter krigen, bidro hun på en fundamentalt måte til forståelsen av internasjonal handel og utvikling. I boken 'Economic Philosophy' tar Robinson leseren med bak kulissene i økonomifaget, der hun avdekker den vedvarende kampen mellom økonomi som vitenskap og økonomi som ideologi, en kamp hun mente var essensiell for selve økonomifaget. I sin karakteristiske klare og levende stil, retter hun skarp kritikk mot tidlige økonomer som Adam Smith og David Ricardo, samt neoklassiske tenkere som Alfred Marshall, Stanley Jevons og Léon Walras, spesielt når det gjelder verdispørsmålet. Robinson argumenterer for at de ulike faktorene som disse økonomene anså som verdiskapere – arbeidskostnad, marginal nytte eller preferanser – ikke har vitenskapelig forankring, men snarere er 'metafysiske'. Hun poengterer at det ofte er ideologi, snarere enn vitenskap, som ligger til grunn for avvisningen av disse konseptene.
