I løpet av de siste femten årene har forskningen på utdanning og læring utviklet seg betydelig, preget av både konseptuelle og metodologiske innovasjoner. Disse endringene har ført med seg nye perspektiver og utfordringer. Innflytelsen fra poststrukturalistiske og postmodernistiske rammer har vært sentral, inspirert av tenkere som Foucault, Derrida og Lyotard, hvis teorier nå er veletablerte i utdanningsforskningen. Mer nylig har også Deleuze og Guattari fått økt oppmerksomhet. Deres arbeider har ført til kontroverser, både når det gjelder hva utdanningsformål og praksis innebærer, samt de underliggende antagelsene som støtter opp under denne typen forskning. I kjølvannet av poststrukturalismen og postmodernismen har det også dukket opp en rekke nye konseptuelle og metodologiske rammer som vektlegger relasjoner, systematikk og praksis. Disse alternative tilnærmingene byr på et mer nyansert syn på pedagogisk forskning og utdanning.
