Boken "Everyday Silence and the Holocaust" av Irene Levin tar for seg forfatterens personlige reise for å avdekke familiens tause historie knyttet til Holocaust og de uuttalte opplevelsene fra krigen som ble ansett som tabuer. Gjennom et sentralt eksempel fra C. Wright Mills' forståelse av samspillet mellom biografi og historie, belyser boken hvordan Irene Levin gradvis innså at de notatene hun fant i morens leilighet etter hennes bortgang, ikke bare var uvesentlige skisser, men faktisk bar vitnesbyrd om morens livshistorie. Disse notatene dokumenterte familiens flukt fra det okkuperte Norge til det uokkuperte Sverige på slutten av 1942. Bevegelsen mot en mer åpen samtale om de grusomhetene som ble begått mot jødene begynte på midten av 1990-tallet, og i takt med dette begynte både Irenes mor og den bredere jødiske befolkningen å bryte stillheten om sine krigserfaringer. Boken utforsker de mange lagene av stillhet og betydningen av å sette ord på fortiden, samtidig som den skildrer Irenes søken etter å forstå sin families mer omfattende historie.
