Siden Platons og Aristoteles' uttalelser om litteraturens essens som imitasjon, har vestlig narrativ tradisjonelt blitt diskutert i mimetiske termer. Den marginaliserte fantasien, som bevisst avviker fra virkeligheten, har blitt en skjult side av fiksjon, ofte betraktet av kritikere som en mindre sjanger. Første gang utgitt i 1984, avviser denne boken generiske definisjoner av fantasi, og argumenterer for at den ikke er en egen eller separerbar strøm innen litterær praksis, men heller et impulser som er like betydningsfullt som mimesis. Sammen danner fantasi og mimesis de to viktigste impulsene bak litterær skapelse. Gjennom en analyse som spenner fra de islandske sagaene til science fiction, og fra Malory til pulpromaner, undersøker Kathryn Hume systematisk de ulike måtene fantasi og mimesis bidrar til litterære representasjoner av virkeligheten. Denne omfattende utgivelsen vil være av særlig verdi for studenter i litteratur på bachelornivå som er interessert i litterære sjangre og litteraturens sentrale rolle.
