Denne boken tar for seg et ofte oversett tema: psykologers og psykoanalytikeres unngåelse av spørsmål knyttet til deres egen dødelighet og dødeligheten hos pasientene. Mange terapeuter som selv er syke, klarer sjelden å konfrontere denne realiteten i samhandling med sine pasienter, noe som gjør dem uforberedte for den mest endelige avskjeden – døden. I denne samlingen finner vi ni essays som utforsker hvorfor psykologer og psykoanalytikere kan oppleve at emner som sykdom, dødelighet, pensjonering og avslutning er så utfordrende. Boken inneholder bidrag som belyser døden som et tabu blant terapeuter og hvordan dette kan påvirke deres kliniske praksis. Videre undersøkes hvordan tidlig konfrontasjon med dødelighet i barndommen kan påvirke den profesjonelle utviklingen til psykoanalytikere, samt hvordan sykdom, tap av pasienter, og prosessen med pensjonering fungerer som symbolske markører for døden.
