Denne boken undersøker den nasjonale forståelsen av jødedom og jøder blant tyske neo-pietister fra den tidlige restaurasjonen (1815) frem til den nye epoken (neue Ära, 1858-1861), da Preussen og andre tyske stater begynte på en liberal kurs. Boken viser hvordan en bestemt oppfatning av nasjonalisme blant de 'Våknede' kristne, som var knyttet til politisk konservatisme, ble anvendt også på dem selv som tilhørende en tysk nasjon, og tilsvarende på jødene som medlemmer av en distinkt jødisk nasjon. Den argumenterer for at denne nasjonaliseringsprosessen blant neo-pietistene - inkludert teologer, intellektuelle og medlemmer av den agrariske aristokratiet - var sammenvevd med deres 'hjerte-religion', og trakk på en tradisjon av slektskapetablering som de tidligere tyske pietistene hadde utviklet siden slutten av det 17. århundre. Boken belyser på ny hvordan nasjonalismen ble akseptert av tyske pietistiske konservative, som tidligere hadde blitt ansett som motstandere av den nasjonale ideen.
