Anthropocen er en ustabil og potensielt katastrofal epoke som krever nye måter å tenke på forholdet mellom mennesker og den ikke-menneskelige verden. Denne boken undersøker hvordan vår respons på miljømessige utfordringer ofte hemmes av en sorg over en ren og sikker fortid, i stedet for å ta hensyn til omfanget av de nødvendige samfunnsmessige endringene for å skape en fremtidig verden. Vår forståelse av menneske-natur relasjoner må anerkjenne både menneskelig makt og dens forankring i materielle relasjoner. Håp er en risikofylt og kompleks prosess preget av muligheter og smertefulle følelser; det er noe vi må praktisere heller enn bare å føle. Ettersom sentraliserte regjeringstiltak mot klimaendringer ser ut til å være utilstrekkelige, kan vi hente intellektuelle og praktiske ressurser fra hverdagens forståelser og praksiser. Boken presenterer empiriske eksempler fra både landlige og urbane kontekster og inkluderer varierte forskningsdeltakere - fra urfolkssamfunn og klimaforskere til ugressforvaltere og husholdninger i forsteder - hvilket lar oss reflektere over vår plass i denne komplekse samtalen.
