Boken 'Human–Systems Integration' tar sikte på å forbedre og strukturere tilnærmingen til integrasjon mellom menneske og systemer (HSI) på en systematisk måte. Forfatteren argumenterer for at god HSI er et resultat av modenhet som krever tid – både for mennesker å bli autonome og deretter modnes. Dette området omhandler samspillet mellom menneske og maskin, der samarbeid og koordinering blir avgjørende faktorer. Ingen ingeniørdesign kan anses uten å inkludere mennesker og organisasjoner som spiller en rolle i prosessen. Videre kan ikke utviklingen av ny teknologi, nye organisasjoner og nye jobber vurderes uten å ta hensyn til endringsledelse. Boken bygger på tidligere bidrag innen menneskesentrert design og praksis knyttet til utvikling av virtuelle prototyper, som krever en stadig mer håndgripelig tilnærming mot HSI. Den diskuterer fleksibilitet i design og drift, håndgripeligheten av programvaresystemer, samt menneskesentrert design i en virtuell kontekst.
