Boken "Immanence and the Animal" tar for seg begrepet dyr på et immanent plan, i motsetning til det tradisjonelle synet som er forankret i et transcendent plan. Med referanse til Deleuze og Guattaris idé om at filosofi er en disiplin for å skape konsepter, undersøker denne boken hvordan dyrebegrepet har blitt utviklet gjennom filosofihistorien ved å revidere verkene til tenkere som Descartes, Kant, Heidegger, Derrida og Levinas. Deres teorier avslører hvordan dyrebegrepet ble konstruert ut fra et transcendent syn som ser dyret som underordnet mennesket — en enhet som underminerer seg selv og er avskåret fra rasjonalitet, etikk, evnen til å inngå politiske allianser, eller til og med å oppleve døden. Med dette perspektivet som utgangspunkt, og med støtte av teorier fra tenkere som Spinoza, Nancy, Haraway og Braidotti, skisseres et nytt, positivt dyrebegrep, som opererer på det immanente plan. Dette fremkaller en ny vurdering av forholdene mellom kropp og tanke, etikk og politikk.
