Denne boken stiller kritiske spørsmål ved de teoretiske forutsetningene og praktiske anvendelsene av åpenhet, og viser både mulighetene og utfordringene som følger med i en metodologisk innovativ tilnærming og i en tverrsnitt av politiske verktøy. Den tar for seg åpenhet fra tre ulike perspektiver – metodologisk, teoretisk og empirisk – både i den spesifikke konteksten av EU, men også i den bredere samfunnsmessige konteksten der åpenhet blir omfavnet som en nærmest uomtvistelig dyd. Boken undersøker hvordan praksiser knyttet til åpenhet kan gjøre institusjoner synlige, og den skiller seg ut ved sin metodologiske selvrefleksjon: for å fullt ut forstå den uimotståelige appellen for åpenhet i våre styringsinstitusjoner, må vi reflektere over vårt eget forhold til dette. Dette verket vil være av stor interesse for forskere og studenter innen åpenhetsstudier, demokratisk legitimitet, global styring, styringsrett, EU-studier og offentlig politikk generelt.
