Boken "Indigenous Intergenerational Resilience" fremhever behovet for å utvikle en større motstandsdyktighet ledet av urfolk for å kunne møte utfordringene fra dagens kriser, som klimaendringer, kulturelle sammenstøt og annen motgang. I dagens mediebilde oppfattes klimaendringen ofte som en adskilt og uavhengig problemstilling fra de voldelige kulturelle konfliktene som utspiller seg i sammenheng med religion og migrasjon. Likevel er disse krisene nært beslektet, begge symptomatiske på utryddelsen av den menneskelige forbindelsen til sted, samt de påfølgende spenningene mellom generasjoner og kulturer. Boken argumenterer for at begge former for krise er intimt knyttet sammen, og at de forsterkes av strukturer av hvit overlegenhet. Disse strukturene kommer til syne i den mest umiddelbare og synlige formen gjennom disiplineringen av svarte kropper, men gjelder også mer fundamentale og omfattende maktforhold, privilegier og tankemønstre som ikke lenger er eksklusive for hvite. I møte med slike kriser er det avgjørende å inkludere erfaringene og visdommen til de eldre.
