Institusjonell etnografi er en tilnærming som har utviklet seg som et svar på den teoretisk drevne hovedstrømmen innen sosiologi. I motsetning til tradisjonelle metoder, tar institusjonell etnografi utgangspunkt i menneskers hverdagsopplevelser for å avdekke hvordan sosiale strukturer er organisert. Dette perspektivet er essensielt for å utfordre etablerte antakelser og maktforhold, spesielt som en respons på den neoliberalistiske kostnad-nytte ideologien som har fått gjennomslag i velferdsinstitusjoner og forskning. I boken 'Institutional Ethnography in the Nordic Region' belyses den nordiske responsen til institusjonell etnografi. Arbeidet viser hvordan denne tilnærmingen er blitt tilpasset og tolket innenfor det teoretiske og metodologiske landskapet i samfunnsvitenskapelig forskning i Norden, samt de spesifikke institusjonelle forholdene som karakteriserer den nordiske velferdsstaten. Ved å adressere sentrale temaer av betydning i den nordiske konteksten, og ved å undersøke hvordan forskning gjennomføres, demonstrerer forfatterne hvordan institusjonell etnografi kombineres med ulike teorier og metoder for å takle spesifikke problemstillinger.
