Boken «International Institutions in World History» argumenterer for en nødvendig omorientering av internasjonale relasjoner bort fra statens fokus og mot studiet av sosiale institusjoner, forstått som mønstrede praksiser, ideer og normer/regler. Studiet av internasjonale relasjoner har i stor grad vært preget av en snever tilnærming til staten og det vestlige statssystemet. De dominerende teoriene har sentrert seg om disse fenomenene, noe som har ført til en reifikasjon av staten; den har blitt fremstilt som en essensiell aktør med visse uforanderlige og fundamentale egenskaper som antas å forbli konstante over tid. En typisk liste over disse egenskapene inkluderer territorielle begrensninger, sentralisering, monopol på vold og eksklusive lojaliteter. «International Institutions in World History» viser hvordan staten er et iboende moderne fenomen, en moderne sosial institusjon, og at grunnleggende konsepter innen internasjonale relasjoner bør baseres på en helhetlig forståelse av menneskets historiske tilværelse på jorden, tverr-historisk og tverrkulturelt. Schouenborg påpeker at disse sosiale institusjonene har en sentral rolle i å forstå dynamikken i internasjonale relasjoner.
