I en tid preget av politisk uro og samfunnsomveltning, spesielt under den sene Weimar-republikken, blir tyske professorer og intellektuelle ofte kritisert for sin passivitet eller medvirkning i møte med de antirepublikanske strømningene som kulminerte med den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen. Karl Mannheim, en fremtredende skikkelse i en viktig minoritet, engasjerte seg for å gjøre tyske universiteter til aktive bidragsytere i demokratiseringsprosessen. Han stilte spørsmål ved den tradisjonelle tyske fokuseringen på kulturell dannelse av enkeltindivider, og understreket behovet for en tilnærming som er mer egalitær og tilpasset et sosialt komplekst fellesskap. Mannheim hevdet at undervisning i sosiologi var avgjørende for å skape sosial bevissthet og fremme informerte politiske vurderinger. 'Karl Mannheim's Sociology as Political Education' plasserer Mannheim i sentrum av Weimar-debattene om sosiologi i universitetsverdenen, og viser hvordan hans prosjekt for politisk utdanning for demokrati preget både hans arbeid og hans relasjoner til liberale, fascistiske og ortodokse marxistiske tenkere. Gjennom sitt utdanningsprosjekt måtte Mannheim også navigere i et landskap preget av sterke meningsfeller og motstandere.
