I boken 'Law, Memory, Violence' undersøkes kravet om anerkjennelse, ansvar og erstatning som ofte fremsettes i etterkant av kolonialisme, folkemord og massevold. Det påstås at det ikke kan være ofre uten anerkjennelse, ingen gjerningspersoner uten ansvar, og ingen rettferdighet uten erstatning. Dette perspektivet avdekker lovens begrensede evne til å samle arkivet etter en katastrofe. Arkiv- og minnepraksiser spiller en sentral rolle i kontekster hvor overgangsrettferdighet, historiske urettferdigheter og erstatninger står på spill. Arkivet fungerer som en beholder for hva som må samles inn og anerkjennes for at man kan legge det bak seg og starte på fremtiden. Det manifesterer lovens autoritet og dens plagsomme samvittighet, og blir en uunnværlig del av den liberale juridiske responsen på biopolitisk vold. Dette samleverket utfordrer eksisterende tilnærminger til overgangsrettferdighet ved å åpne opp for nye dialoger om problematikken rundt hvordan lovens arkiv settes sammen. Boken presenterer forskning fra ulike perspektiver.
