Boken tar for seg ledelse og etterfølgelse i den internasjonale bevegelsen for Krishna-bevissthet (ISKCON), som ble grunnlagt av A. C. Bhaktivedanta Swami Prabhupada i 1966. Etter grunnleggerens død i 1977 ble bevegelsen ledet av en gruppe guruer innen et 'sonesystem' frem til autoriteten deres ble utfordret og reformert på midten av 1980-tallet. Kjernen i boken er en grundig utforskning av utviklingen, konfliktene og de definerende kjennetegnene ved ledelse i ISKCON i denne perioden. Temaer som hierarkiet, status, makt og autoritet, samt rutiniseringen av karisma, fremstår som avgjørende for å forstå hendelsene i denne tiden. Gjennom en nøye analyse av intervjuer og dokumentariske bevis tilbyr forskningen en unik innsikt i ISKCON som organisasjon, samt det bredere religiøse fellesskapet som ISKCON er en del av. Boken vil være av særlig interesse for forskere på nye religiøse bevegelser og de som er opptatt av religiøs ledelse.
