Det er en generell oppfatning at menneskeheten burde kunne lære av katastrofer som nødssituasjoner, ulykker og katastrofer. Det antas at de berørte individer, grupper og virksomheter, samt de relevante (katastrofe-)ledelsesorganisasjonene og institusjoner for forebygging og redusering, vil være bedre forberedt eller mer effektive neste gang. Videre er det ofte antatt at resultatene fra disse læringsprosessene lagres som 'kunnskap' i den kollektive hukommelsen til et samfunn, og at handlingsmønstre blir vedtatt basert på dette. Imidlertid viser historien mer bevis for det motsatte: En analyse av tidligere katastrofer avslører at det knapt skjer læring, og hvis det skjer, varer det sjelden lengre enn en eller to generasjoner. Denne boken undersøker om læring i sammenhengen med katastrofer faktisk finner sted, og under hvilke forhold læring kan oppnås, samt hva som kreves for å sikre at ervervet kognitiv og praktisk kunnskap vil være varig.
