Mary Robinson, kjent som en skuespillerinne og en skandaløs berømmelse, laget på 1790-tallet en unik identitet for seg selv som romantisk poet og romanforfatter. Gjennom en rekke litterære dialoger med etablerte forfattere plasserte Robinson seg selv i sentrum av den romantiske litterære kulturen, både som observatør, deltaker og skapende kraft. McLeod argumenterer for at Robinsons dialoger formet både innholdet og formen i romantisk skriving, og at hun hadde stor innflytelse på de andre romantikerne i den andre generasjonen. Disse dialogene bidrar til å etablere oppfatningen av romantisk diskurs som essensielt interaktiv og samtalebasert, i motsetning til verk skrevet av originale genier i isolasjon, og plasserer Robinson som en sentral aktør i romantikkens opphav.
