Boken "Museums, Art and Inclusion in a Climate Emergency" undersøker hvordan antropocenen påvirker vår forståelse av historie og hukommelse, samt tilnærminger til objekter og handlingsrommet både i vestlig og urfolk-ontologi. Baker bygger på urfolksperspektiver, humaniora, museologisk litteratur, kontinentfilosofi, samt moderne kunst og populærkultur for å anerkjenne den autonome agensen til geologiske former som jord, mineraler og fossilt brensel. Dette skillet har betydning for en utvidet forståelse av hva et 'inkluderende' museum kan innebære, særlig med tanke på forbindelsene mellom 'liv' og ikke-liv. Baker argumenterer for at inklusjonsparadigmet må omfatte ikke-livende aktører. Gjennom utviklingen av begreper som geo-inkludering, mineral-menneske og objekters agens, som er knyttet til aboriginal arv, belyser Baker den fortsatte ødeleggelsen av landområder forårsaket av gruveinteresser i Vest-Australia og andre steder. Boken adresserer et presserende behov for at museer engasjerer seg på en ny måte i møte med klimaendringer.
