Denne studien utforsker hvordan 'det tragiske heltenarrativet' fungerer som en arketypisk plottstruktur i japansk populærfilm, særlig innen sjangrene krigs-retro og yakuza-filmer. To sentrale spørsmål knyttet til disse japanske filmgenre etter krigen og deres historiske bevissthet undersøkes: Hva er forholdet mellom historie, myte og minne? Og hvordan blir individuelle subjektiviteter definert i forhold til fortiden? Boken analyserer hvordan det tragiske heltenarrativet fungerer som en figurativ struktur, som tillater det japanske folket å tolke hendelsene fra andre verdenskrig og landets nederlag. Dette gir publikum en mulighet til å frigjøre seg fra en utenlandsk pålagt skyldfølelse. Den utforsker også fantasiverdenen i nagare-mono (streifer) og yakuza-filmer. Det antydes at en av årsakene til den store populariteten til disse filmene på 1960- og 1970-tallet var deres evne til å gi menn meninger som kunne hjelpe dem med å forstå motsetningene i deres egen virkelighet.
