De nylige debattene om antropocen har ført til en ny forhandling av forholdet mellom menneskelig subjektivitet og ikke-menneskelig materie innenfor en rekke disipliner. Denne samlingen bygger på antakelsen om at vår forståelse av den ikke-menneskelige verden er sammenvevd med erfaringen av rom: å tenke på og med ikke-menneskelige rom forstyrrer antagelsene som er knyttet til menneskelig skala. Den litterære formen muliggjør en slik ikke-antropocentrisk opplevelse; en av kritikerens roller i antropocen er å fremheve rommets og beskrivelsenes funksjon i å utfordre den konvensjonelle forbindelsen mellom narrativ og menneskelig (inter)subjektivitet. Ved å samle New Formalism, økokritikk og narrativ teori, viser de inkluderte essayene at litteraturen kan overskride den sterke og lenge etablerte grensen for den menneskelige rammen som litteratur- og narrativforskning ofte forblir knyttet til. Fokuset er fast på det samtidsrettede, men med strategiske utplukkinger fra tidligere kulturelle tekster, som de amerikanske transcendentalistene.
