Hver orkester i verden befinner seg i en konstant balansegang mellom krise og overlevelse. Denne kontinuerlige bevegelsen gjør innovasjon, både i organisatoriske former og kunstneriske produkter, avgjørende for symfoniorkesterets bærekraft. Basert på casestudieforskning fra Flandern, Amsterdam og London, tar denne boken for seg bærekraftskrisen i orkesterverdenen ved å belyse den som en legitimitetskrise som påvirker både musikkens kunstneriske og organisatoriske identitet. Bokens mål er å utforske dynamikken mellom ulike og ofte motstridende faktorer i orkesterets kamp for overlevelse, samt å vise hvordan disse organisatoriske dynamikkene er relatert til orkesterets repertoar. Ved å fremheve viktigheten av hvert enkelt orkesters spesifikke miljø, som de må tilpasse seg, illustrerer boken at orkesterfeltet ikke er et felt som baserer seg på beste praksis. Den reflekterer over både konvensjonelle og innovative orkestermodeller, noe som gjør det komparative perspektivet relevant.
