I 1999 etablerte FN Handlingsprogrammet for en Kultur av Fred, som kulminerte i erklæringen om Den internasjonale tiårsperioden for fremming av en kultur av fred og ikke-vold for barn i verden, fra 2001 til 2010. Dette markerte et paradigmeskifte fra den tradisjonelle forståelsen av fred som 'fravær av krig', til en tilnærming som fokuserer på 'å skape kulturer av fred'. Dette skiftet åpnet opp for fredsutdannere og utvidelsen av deres oppdrag og felt innen fredsforskning og akademia. Boken tar for seg flere sentrale spørsmål angående fremveksten, nåværende tilstand og fremtiden for fredsutdanning. Den plasserer definisjonen av disiplinen i konteksten av dens opprinnelse, som har dype røtter i uformelle grasrotbevegelser ledet av engasjerte borgere, trosbaserte fellesskap og profesjonelle organisasjoner som arbeider for fred, samt personer i formelle institusjoner. Disse opprinnelsene spiller en avgjørende rolle i å gi identitet og nære den nåværende voksende kollektive innsatsen for fred.
