Periodization in the Art Historiographies of Central and Eastern Europe

Denne boken undersøker kritisk hvordan kunsthistorikere som skrev om Sentral- og Øst-Europa på slutten av det 19. og tidlig 20. århundre, forholdt seg til periodisering. I kjernen av mye av deres skriving lå et ideologisk prosjekt i forbindelse med nasjonsbygging. Diskurser rundt periodisering – som mytifiseringen av bestemte perioder, oppfinnelsen av historisk kontinuitet og påstanden om nasjonal spesifisitet – bidro vesentlig til konstruksjonen av identitet. Bokens tilnærming er preget av en transnasjonal utforskning av hvordan kunsthistoriene i regionen ikke bare interagerte med etablerte vestlige periodiseringer, men også resonnerte og 'fordret' hverandre. I sine forsøk på å utvikle mer sympatisk rammeverk som forfinede, ignorerte eller hybridiserte vestlige modeller, søkte de å overvinne paradigmene som plasserte sentrum og periferi i motsetning til hverandre, der avstand fra sentrum ble likestilt med tidsmessig forsinkelse og kunstnerisk tilbakeståenhet. Boken viser dermed at begrepet.