Denne boken er den første omfattende innføringen i filosofien om vestlig musikk, som integrerer betraktninger rundt populærmusikk og hybride musikalske former, spesielt sang. Forfatteren Andrew Kania begynner med å stille spørsmålet om Bob Dylan egentlig skulle vært kvalifisert for Nobelprisen i litteratur, gitt at han er musiker. Dette setter i gang en diskusjon om musikk som et kunstnerisk medium, og hva filosofi kan tilføre vår forståelse av musikk. I kapitlene 2-5 undersøkes de mest anerkjente kildene til musikalsk verdi: dens følelsesmessige kraft, dens form og spesifikke musikalske trekk som tonehøyde, rytme og harmonikk. Kapitlene 6-9 tar for seg problemstillinger knyttet til ulike musikalske praksiser, spesielt fokusert på arbeidsoppføringer (med særlig vekt på klassisk musikk), improvisasjon (spesielt innen jazz) og innspilling (fokusert på rock og pop). Kapittel 10 undersøker skjæringspunktet mellom musikk og moral. Boken avsluttes med en vurdering av hva musikk i siste instans innebærer.
