Fotografier har spilt en integrert og kompleks rolle i mange antropologiske sammenhenger, fra feltarbeid til museumutstillinger. Denne boken undersøker hvordan en tilnærming til antropologiske fotografier som 'historie' kan gi både teoretiske og empiriske innblikk i disse rollene. Fotografier anses ofte for å gjøre historien problematisk på grunn av sin tvetydighet og 'råhet'. Kort sagt, de har for mange betydninger. Forfatteren motbeviser denne fordommen ved å utforske, gjennom en rekke casestudier, nettopp potensialet i denne rå kvaliteten til å åpne opp for nye perspektiver. Ved å ta fotografiets natur som utgangspunkt, argumenterer forfatteren for at fotografier ikke bare er bilder av ting, men en del av en dynamisk og flytende historisk dialog, som er aktiv ikke bare i skapelsen av fotografiet, men også i dets påfølgende sosiale biografi i arkiv- og museumsrom, både fortid og nåtid. I denne konteksten utfordrer boken enhver ensartet oppfatning av antropologisk fotografi og de tilhørende arkivene.
